Tanker er tanker

I går fortalte jeg om mitt første møte med T.

Det skulle bli begynnelsen på et fantastisk samarbeid.

De første timene brukte vi på å bli kjent. Finne ut hva som var mest plagsomt for meg i hverdagen. Prøve å nøste frem en ende vi kunne starte i. Prøve å finne håp blant alle de mørke tankene.

T er full av kunnskap. Denne kunnskapen deler hun av hjertens lyst, når hun ser det passer. Når hun ser jeg er i stand til å ta det inn, men hun passer på å at det blir passende doser. Ikke for mye, ikke for lite.

Når jeg ikke er i stand til å si noe ? eller ikke får med meg hva hun sier ? tar hun tak i et eller annet halmstrå hun kan finne og spinner videre på det. Med et voldsomt engasjement viser hun meg hvordan ting henger sammen og at det faktisk ikke er sånn at jeg er skyld i all elendighet her i verden.

Hun viser meg årsakssammenhenger og lærer meg hvordan kroppen noen ganger bare tar over styringen, når hjernen tenker at nei, dette blir for vanskelig, snakkes på den andre siden. Hun viser meg hvordan ting man har opplevd som liten, ting man har lært og erfart sitter i. At måter å reagere på som kunne være svært hensiktsmessig som liten, ikke nødvendigvis er like hensiktsmessig nå.

At noen viser meg disse årsakssammenhengene og får meg til å forstå at ting har blitt sånn av en veldig god grunn, det gjør godt. Jeg har alltid tenkt at ?det bare er sånn?. Jeg må bare innfinne meg med at livet mitt er kjipt ? at jeg bare er ?lagd sånn? og at dette er det eneste jeg fortjener. Men, så viser det seg at dette er noe jeg kan påvirke. Første steg er å registrere. Regsitrere hvordan jeg har det ? hva jeg føler ? hva jeg gjør og ikke gjør.

Lettere sagt enn gjort. Hvordan registrere hva man føler når man ikke føler noe i det hele tatt. Når alt virker flatt og meningsløst ? da føler man ingenting. Så da begynner man å nøste. Man må være villig til å åpne opp ? være nysgjerrig på seg selv ? lete med lupe ? et eller annet sted der inne finnes det noe. Mens man leter lærer man om sin egen sykdom og skjønner at det er akkurat det det er ? det er en sykdom, og ikke et resultat av at du er en idiot. Du lærer om hvordan kroppens mekanismer slår inn for å beskytte seg selv. Og når du lærer om dette kan du kjenne det igjen når mekanismene slår inn og heller prøve å lære kroppen andre måter å reagere på, som er mer hensiktsmessig.

Jeg syns det i begynnelsen var helt meningsløst å skulle registrere noe som helst. Så derfor fikk jeg lære mye i stedet. Når jeg så kjente meg igjen i ting, kunne vi jobbe ut i fra dette. Etter hvert som jeg begynte å spise ordentlig begynte jeg også, sakte men sikkert, å føle mer. Jeg ante ikke hva jeg føle, men at det var noe, var helt sikkert. Så da registrere jeg det. Nå føler jeg noe ? jeg aner ikke hva, men noe er det ? så tok jeg med meg det til T og vi kunne sammen nøste videre i det.

 

For å konkretisere det litt mer, så kan jeg oppsummere noe av det viktigste jeg faktisk har fått med meg:

·      Tanker er tanker ? ikke sannheter. Alt du tenker er ikke sant.

·      Du kan selv velge hva du vil gjøre med / hvordan du vil forholde deg til tankene

·      Prøv å skille syke tanker fra friske tanker og la de friske tankene få størst plass

·      Ikke prøv å fortrenge de syke tankene ? aksepter at de er der, ikke kjemp så mye. Hvis du aksepterer dem får de mindre kraft ? bruk heller energi på å prøve å finne alternative tanker du kan tro på.

·      Hvis det er vanskelig å si til seg selv; ?Dette går bra? eller ?Jeg er en bra person? ? rett og slett fordi du ikke tror på det i det hele tatt, prøv å finn en middelvei, som ?Det går litt bedre? eller ?Jeg er kanskje ikke helt dust?

·      Hvis du ikke klarer å skille syke tanker fra friske ? prøv å tenke; ?Hva ville noen jeg stoler på sagt nå??

 

Men, la det være sagt, dette er hardt arbeid. Det er tidvis særs ubehagelig og kan fremkalle både sterke følelser og snodige reaksjoner. Men det er det som må til ? iallfall for meg. Man må jobbe, jobbe, jobbe ? ikke la det syke slippe til ? de syke tankene er ikke deg ? de er sykdom ? fuck it!

I morgen fortsetter sagaen om fortiden - rare reaksjoner coming up!

På mandag har vi kanskje kommet til nåtiden.

De første ukene

Så, i går fikk dere en rask oppsummering av hvordan jeg endte opp på psykehus.

Den kom litt brått på, for å si det sånn. Men, det var ikke som om jeg hadde gjort stort annet enn å ligge i senga, få angstanfall og ikke spise de siste månedene, så for meg spilte det egentlig ikke så stor rolle hvor jeg ble ?oppbevart?.

Da jeg sa jeg til å legges inn tenkte jeg at det kunne være greit å få litt hjelp til å få på plass matkaoset. Tenkte jeg skulle gi det et par ukers tid og så kunne jeg nok begynne å jobbe igjen. Ja, nettopp. Nå har det gått tre måneder og jeg sitter her enda. Så hva skjedde? Dette:

Mitt første møte med T.

T: «Hei! Jeg heter T og skal være din terapeut»

Jeg: «Akkurat»

Jeg tenkte: «Herlighet, hun virker jo bare ALTFOR snill. Det er INGEN som er SÅ snill og hyggelig. Her må det ligge noe bak. Henne kan jeg sikkert IKKE stole på»

T: «Jeg vet jo ikke så mye om deg. I henvisningen jeg fikk står det at du har hatt spiseforstyrrelser siden du var 15 år, men at du ble bedre etter å ha vært innlagt på sykehus da du var 19 år. Stemmer det?»

Jeg: «Ja, så som du skjønner lærte jeg ikke stort?»

T: «Åja, så du mener at du burde lært av det ene oppholdet?»

Jeg: «Eh, ja. Nå har jeg rotet det til for meg selv. Igjen. Gratulerer til meg med det»

T: «Så du mener at det er din skyld? Du er ganske streng med deg selv?»

Jeg: «Nei, ikke spesielt. Det måtte jo kunne gå an å ta seg sammen litt»

T: «Åja, så du mener at man bare kan ta seg sammen. Tror du at du ville sagt det samme hvis din beste venninne var i din situasjon?»

Jeg: «Det der er et lurespørsmål. Det nekter jeg å svare på»

T: «Ok. Kan jeg spørre deg hva du tenker om fremtiden?»

Jeg: «Jeg tenker jo at den ser ganske mørk ut. Jeg vet ikke om det finnes noe fremtid. Jeg syns det er vanskelig å håpe, og å i det hele tatt finne noe håp. Men nå er jeg jo her. Så jeg tenker at denne gangen må jeg bare klare det. Det er nå eller aldri. Hvis jeg ikke får det til nå, kan det i grunn være det samme.

T: «Jeg skjønner. Men hva mener du med at det kan være ?det samme?

Jeg: «Det tror jeg du skjønner»

T: «Hva syns du om å være her da?»

Jeg: «Det er ok. Men jeg syns gruppen er litt meningsløs. Og jeg lurer på hvordan vi skal få orden på disse mategreiene»

T: «For du tenker at det er det som er det viktigste?»

Jeg: «Ja, hva annet?»

T: «Det kan hende du kommer til å se at det ligger mer under her. Når du begynner å spise ordentlig kan det være at det kommer opp en del andre ting som vi kanskje kan jobbe med sammen»

Jeg: «Ja, kanskje»

T: «Syns du det er vanskelig å stole på mennesker?»

Jeg: «Jeg stoler ikke på mennesker»

T: «Ingen?»

Jeg: «Kanskje to»

T: «Men du tenker altså at maten er det viktigste å jobbe med?»

Jeg: «Ja, men jeg tenker jo at jeg må ha fått feil diagnose. De diagnosegreiene har jeg aldri skjønt meg på. Da jeg var syk sist var jeg drittynn, da kunne jeg faktisk skjønne at jeg kanskje ikke var helt frisk. Nå er jeg jo ikke tynn, så jeg skjønner ikke helt dette maset om at jeg må legge på meg. Ok, jeg skjønner at jeg må spise, men jeg trenger jo ikke legge på meg»

T: «Du mener at du har feil diagnose? Hva tror du jeg tenker da?»

Jeg: «Det vet jeg ingenting om»

T: «Jeg tenker at du har helt rett diagnose og at du er tynn. Altfor tynn».

Jeg: «Det der kommer vi aldri til å bli enig om uansett»

T: «Det har du kanskje rett i. Føler du deg deprimert?»

Jeg: «Det vet jeg ikke. Det er liksom helt tomt og jeg føler ingenting. Jeg har igrunn innfunnet meg med at det er sånn det skal være. Jeg kan ikke forvente noe annet»

T: «Så du tror ikke at det er noe håp?»

Jeg: «Jeg håper at det kanskje kan være håp, hvis ikke hadde jeg ikke kommet hit»

T: «Det er bra. Vi skal klare dette. Jeg er helt sikker på at det er håp. DU skal klare dette»

T ass. For ei dame. Viser seg at det som fremstod som en liten søt carebear, er et voldsomt kunnskapsrikt og godhjerta menneske. Jeg som alltid har trodd at jeg trengte typ nazipsykolog som skar igjennom og kjefta litt på meg ? så feil kan man ta. Kanskje er litt forståelse og omsorg ikke å forakte. Det er bare veldig, veldig uvant.

Begynnelsen

La oss starte med begynnelsen:

Ok, det var kanskje litt kjipt av meg å lure dere inn på denne bloggen sånn typ halvveis i mitt psykehusopphold. Alle vet jo at det er alltid begynnelsen som er mest Se og Hør-verdig. Det er der Hotel Cæsar møter Days of our Lives. Så, jeg beklager at jeg snøt dere for the grand opening. For å bøte litt på skaden, tilbyr jeg nå mine tre siste måneder, kort oppsummert:

 

Noen uker før påske:

Legen min: «Øh, får du med deg hva jeg sier til deg? Hallo...? Kan du se meg i øynene? Du vet at du har gått ned 10 kg siden jul? Dette kan jeg ikke sitte og se på lenger, jeg ønsker virkelig å hjelpe deg. Jeg sender en henvisning til DPS, du må få mer hjelp enn dette»

Jeg: «Ehmm, det går bra altså»

Legen: «Eh, nei. Enten møter du opp når DPS kaller deg inn, eller så vil ikke jeg ha ansvaret for deg mer»

Jeg: «Men jeg liker jo faktisk deg. Ok, greit, jeg har uansett ikke noe bedre å foreta meg»

Legen: «Fint! God påske!»

 

Rett før påske:

Telefonen ringer. 

Jeg: «Hallo?»

Telefonen: «Ja hei, jeg ringer fra "psykehuset". Kan du komme til en vurderingssamtale?»

Jeg: «Asså, hæ? Skal jeg legges inn?»

Telefonen: «Det var det som var tanken ja»

Jeg: «Javel. Jeg har uansett ikke noe bedre å foreta meg»

 

Noen dager senere, på psykehuset:

Livredd møter jeg opp til avtalt tid, særs usikker på hva pokker jeg egentlig gjør der. Blir møtt av verdens peneste sykepleier (ja, jeg er skeiv), med tidenes snilleste øyne. Tenker at jeg godt kan bli med inn og titte (snakke!) litt.

Avdelingsleder: «Tror du at du er motivert for et opphold her?»

Jeg: «Eh, jeg har knapt fått med meg at jeg skulle ha noe opphold her. Men, kan sikkert være her et par uker hvis noen kan passe hunden min»

Pen sykepleier: «Det kan være at det vil ta litt lenger tid enn det»

Jeg: «Jasså»

Påske.

 

Rett etter påske: 

Tropper opp på psykehuset. Er enda mer livredd. Blir møtt av en helt annen sykepleier enn den pene. Skuffa! Blir installert på rom. Blir på rommet resten av dagen. Noen banker på. Jeg lukker opp med blikket naglet i gulvet.

Noen: «Vil du komme ut en tur?»

Jeg: «Nei»

Noen: «Ok, men si ifra hvis det er noe da»

Jeg: «Ok»

Jeg tenker: «Si ifra?! Hahaha!»

Og sånn går i grunn de første dagene. Jeg ruger på rommet. Nekter å gå ut, snakker ikke med noen. Kan ikke fatte og begripe hva jeg gjør der.

Så møter jeg terapeuten min. For kreativitetens skyld kaller jeg henne T.

 

Nå:

Ok, så tre måneder kan kanskje ikke oppsummeres sånn på en, to, tre.

Jeg har ikke kommet lenger enn til rett etter påske. Pokker.

Vel, resten av fortiden får vente til i morgen.

Det skjer uansett ikke så mye i nåtiden, så ikke tenk på det! 

 

 

Første del av nøstingen starter her!

Jeg er ikke et bloggmenneske.

Likevel sitter jeg altså her og skriver, nettopp en blogg.

Hvorfor det?

Fordi skriving gir livet mening - aiaiai! TIDENES klisje! Thank you very much!

Vel, da har jeg iallfall noe å bedrive all dødtid med. Og hvorfor har jeg så mye dødtid? Fordi legen min sa; Enten legges du inn på psykiatrisk, eller så vil ikke jeg ha ansvaret for deg lenger. 

Kan ikke skjønne det. Legen min er jo tidenes dramaqueen. Hun er over gjennomsnittet søt og hyggelig, men vet hvordan hun skal klaske neven i bordet, ved behov.

Så hvorfor klasket hun i neven i bordet? Tja, jeg hadde mistet noen kilo på veien (litt for mange, vil noen si), nektet å gå ut av døra og syns i det hele tatt livet mitt var relativt meningsløst. 

Så, da ble jeg plassert på psykehus. Et ganske trivelig et. Kan ikke skjønne at noen av de som befinner seg her er psyk - de er over gjennomsnittet trivelig alle sammen og ingen dunker hodet i veggen, hvis du skulel tro det. Har også blitt tildelt verdens søteste psykolog, altså bokstavelig talt. Hun er så søt at jeg får lyst til å putte henne i godteskåla. Heldigvis vet hun å begrense denne søtheten og finner stadig vekk frem litt salt og pepper også.

Anyways. Hvis du, av en eller annen grunn, skulle ønske å følge med på hvordan denne nøstingen foregår, så må du nesten bare følge med.

Takk for seg!

Les mer i arkivet » Juni 2013
Nøste

Nøste

29, Oslo

En forsøksvis blogg om min vei gjennom det store nøste livet mitt er. Jeg har funnet en ende og forsøker nå å nøste meg vei gjennom til andre enden. Spiseforstyrrelser og depresjon sørger for de foreløpig største knutene. Mail: noste84@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits